Hade utlandet, Hei Norge!

Siste dag i varmt land, nå skal du få høre. En hver siste dag et sted skal brukes til det det skal brukes til: En siste øl og pakking. Der i mot var ikke det våre eneste planer for dagen.

Jeg og Lina hadde et "veddemål" (uten premie eller straff). Det gikk enkelt å greit ut på at jeg ikke kom til å like en spessiell matrett som var veldig litauisk. Denne matretten skulle vi i dag slå oss laus på, og det var derfor vi tok turen ut til kjøpesenteret "Babylon".

Turen på kjøpesenteret var ren tortur, jeg har aldri vært i et kjøpesenter med så mange skobutikker, men jeg klarte være hard mot meg selv. Vi gikk innom forskjellige butikker for å slå i hjel litt tid før maten. Jeg fikk kjøpt en liten gave til min bror og litt godis til turen på meg.

Så var det mat, jeg bestilte meg en øl, og en slik littauisk greie. Da maten kom på bordet viste det seg at det lignet misstenkelig på Klubb, bare at klubb smaker bedre. Det var raspede potetersom var formet som en ball rundt noe kjøtt. Ved siden av var det rømme og noe små soppaktige greier. Det smakte godt, og jeg angret litt for at jeg ikke kjøpte flere.

Så Lina tapte og jeg vant. Helt greit det.

Så bar det hjem igjen. Etter som det tar to og en halv time til Riga og jeg måtte være ferdig innsjekket 45 min før avgang måtte vi dra så tidlig som klokken syv. Jeg skrapte sammen sakene mine, sa hadet til søster og mor i huset og så la vi oss på veien igjen.

To og en halv time senere måtte jeg si hadet til Lina og Darius og gå til gate.

Mens jeg satt på flyet tenkte jeg på hva jeg hadde opplevd og hva jeg hadde lært.

- Litauenere hater russere.

- Litauen er en kryssning av Spania og Tyskland.

- Maten er god der.

- Moren og faren har vært gift i 20 år og ser fortsatt like forelsket ut.

- Det er bare en café som selger iskaffe i Panevežes.

- Det er veldig varmt der.

Jeg liker Litauen ganske godt, men skal innrømme at da jeg satte foten ut av flyet til duskregn og kjølig vind, så skjønner jeg hvorfor "han vender atter mot nord" (fra nordmannen). En annen måte å si hvordan jeg føler det på er vel borte bra men hjemme best.

Heldig som jeg er ble jeg henten, og så bar det hjem til det gamle vante.

On the road again.

Skal man effektivt se ting som er verd å se, så er det bare å sette seg i bilen og kjøre på. Denne turen skulle få fire stopp.

Sette seg i bilen: Kjøre, kjøre, kjøre...

Første stopp var huset til en kjent forfatter som hadde hatt stor innflytelse på Litauisk literatur og kultur. Huset var et laftet trehus med stråtak, det var bygd inn i et glasshus for å beskyttes, og det var vist spessielt. På veien opp til huset klarte jeg til og med å gå meg inn i ei bildør. Flaut.

Sette seg i bilen: Kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre...

Andre stopp var lykkens fyr. Ja det het faktisk det. det lå midt utti skogen, og det ble sakt at hvis jeg ønskjet meg noe mens jeg gikk opp den LANGE, lange trappa opp til fyret, og passet på å ikke stoppe opp, så kom ønsket til å gå i oppfyllelse. Jeg har aldri trodd på dette ønske seg noe og det går i oppfyllelses greiene, men jeg ønsket nå meg noe uansett, og nå må jeg bare passe på å ikke fortelle det, for da går det i alle fall ikke opp! (...) Lykkens fyr viste seg også å være denne forfatterens grav.

Sette seg i bilen: Kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre...

Stopp tre var et hestemuseum. Der fantes det alt av hester. Hestestatue, hestehompedisse, hestefrimerker, hestepenger, hestemedaljer, hestevogner, hestekunst osv. Jeg tror jeg har sett det meste med hester på nå. Jeg fikk til og med prøve å lage hestesko. Rødglødende jern, en hammer og en Tina. Tror ikke hesteskoa ble helt vellykka akkurat. Milda søsteren til Lina tror jeg likte rideturen best, jeg der i mot ville ikke sitte på en hest som jeg ikke føler meg trygg på mens tennåringsjenta som førte deg så mer ned i telefonen enn hun passa på Milda. Hun hadde nok en flørt på gang tenker jeg. Tenk hvis hesten hadde begynt å bli vilter og hun hadde pratet på litauisk til meg - krise. Så må jeg bare sitere Milda: "And Milda ride on hors that looked like a cow."

Sette seg i bilen: Kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre...

Så til nr. 4: Midt inne i skogen parkerte vi. Så opp en bakke, så opp en trapp og så gå rett fram. Der var en nydelig utsikt utover nasjonalparken vi var i. I Norge ville toppen vi var på blitt kalt en liten høyde, her i Litauen der i mot var dette HØYT. Anyway kunne vi se langt i det flate landskapet bak trærne.

Ned trappa - Ned bakken.

Sette seg i bilen: Kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre, kjøre...

Så var vi hjemme i Panevežes igjen til grilling og vin. Er ikke livet godt? Nå har jeg pakket også, så alt er klart til bytur, ta en dusj og så "løpe" til Riga i morgen. Gleder meg litt til å komme hjem også. Borte bra men hjemme best.

Herregården.

Familiens slekt er lang og har røtter tilbake til viktige menn malt på lerret og hengt opp i galerier. Med en slik slekt følger det og et "kongerike", prinsessa der i mot vet jeg ikke om er direkte med på kjøpet.

Ikke mer enn en halv times kjøring unna Panevežes, ute på landsbygda, ned en grusbakke, der finner man et lite hus med en hage som stråler av 100 millioner blomster, formklippede hekker, hagenisser og to hageelskende besteforeldre. bestefar i huset hørtes ut som en spøkeful og bestemor var en skjønnhet. De forsto ikke så mye mer engelsk enn "hei", "hadet", "ja", "nei" og slike ord, men kan man bare få inntrykket av.

Bestemoren er arving av VELDIG STORE eiendommer, der i blandt herregården som de pusser opp. I gamledager, før 2 verdenskrig var herregården mye større og for seg gjort, men tyskerne var flinke med fly og bomber. I dag er det "bare" et stort hus og to tårn stående.

Kan tro det var gøy med kamera i disse trakter.

Vi hadde tatt med oss badetøy for å bade i elven ved herregården. Vannet var til å starte med veldig kaldt, men viking som jeg er skal jeg overleve kulde. Jeg lærte til og med bort "Anne Martha Lia" reglen til den lærevillige søsteren til Lina, hun går hele tiden og spør: Hva er det på norsk? Nå har hun også lært å bade på norsk.

Når vi var ferdi å fvømme blandt fiskene var det middag klart, det var en litauisk rett laget av poteter. Den var OK, men nok ikke noe jeg ville spist noe mye mer enn to porsoner av. Veldig mektig er vel konklusjonen.

Like etter denne middagen ble jeg dårlig, ondt i magen og kvalm, tror jeg burde være mer forsiktig med hva jeg spiser og drikker, her tenker jeg spesielt melkeprodukter. Andre bakterieflora enn i Norge kan gi litt trøbbel innimellom. Men det går bedre nå.

Rundt klokken 20 var vi tilbake i Oste-panne-byen, da var det booket for besøk av tanten og onkelen. Veldig koselig par. Vi så Istid 3 og lo masse. Sid: "I´m a single mother, try to understand." Verd å se, ambefales i alle fall.

Nå er det midt på natten, jeg burde legge meg. Rompa er sitti flt og er tum for alt som heter blod, så hvorfor ikke.

(8. August 2009)

Noe av det beste i verden.

Nei, vi prater ikke om kjerlighet (Det ER det beste i verden), vi prater ikke om senga mi, eller om en god bok og en kopp te. Vi snakker SKO så pene at de fortjener store bokstaver, vi snakker mat så fet at jeg glemmer vekta og fettlaget jeg aldri tenker på! For en dag!

Etter å ha kledd på oss, spist og ryddet leiligheten, tor vi nok en gang turen ned til sentrum. Jeg hadde dagen før sett et par sko jeg likte svært godt. de var litt dyre, men de kom til å være værdt det. Røde, deilige, høyhelte skjønnheter som danser lekent gjennom tankene mine. Jeg gikk inn i butikken, sko, sko, sko! Over alt er det sko! En titt her, en titt der og sannelig fant jeg ikke enda et par sko jeg likte. Jeg klarte ikke velge, jeg innrømmer det: Jeg er et svakt menneske! Ut av butikken gikk jeg to par sko rikere.

Så tok vi turen til en café som heter coffee inn. Der hadde vi blitt fortalt at det fantes internett. Det var sterkt nødvenig. Jeg hadde 1) behov for å finne mine besteforeldres adresse, 2) Finne ut hvorfor i helvete jeg ikke fikk noen svar fra noen jeg sendte meldinger til, ikke en gang mamma svarte meg. 3) Poste de to forige dagene på bloggen.

How it did go:

1) Done.

2) Did not get any awnser.

3) Done.

Then: Faren til Lina kom og hentet oss, vi tok tingene våre fra leiligheten, og satte igjen nesen mot den smeltede oste-byen.

På vegen stoppet vi for å spise en tradisjonell "ikke litauisk, men gode-arbeidere-folkeslag-som-jeg-ikke-husker-hva-het" mat. Det var en slags pai-deig som var rundt kjøtt. Veldig godt. Så enkelt ut å lage. Jeg skal finne oppskriften på nett siden. Jeg kom på å ha sett et innslag om dette folkeslaget på discovery channel, og da så jeg også en eldre dame lage disse "paideig-ting-med-kjøttdeig-i". NAM!

Så til alle som har prøvd å få tak i meg i går eller i dag uten å lykkes: Jeg er ikke ranet, det var bare noe feil med telefonen, fiksado nå.

Nå er jeg altså tilbake i Panevežes og sitter i et varmt rom. I dag kan jeg også skryte på meg å ha prøvd tennis. Veldig gøy. Jeg var vistnok flink til å være tennis-jomfru.

Nok en dag over her i Litauen, og jeg husker hvorfor jeg likte kalde Norge.

Shoppe?

I dag har det gått for seg. Jeg kan helt greit innrømme at å shoppe er noe av det beste jeg vet, og jeg skal si deg en ting til: Det er mye billigere her i litauen!

Jeg er ikke særlig rik i Norge, jeg har i penger jeg kan kaste rundt meg, og går alltid med for små BHer. Litauen er som sakt billigere. På en butikk fikk jeg til og med to BHer til prisen av en. Og tro meg, her koster ikke en BH 120 kroner. Jeg fikk de to BHene til 8,50 litas, altså ca 18 norske kroner!

Tror jeg endte opp med å kjøpe meg 4 nye BHer, 4 par sokker (Jeg hadde gnagsår etter å ha gått fra butikk til butikk), en t-skjorte, 3 strømpebukser, et veldig pent skjerf, Mac-hylster og ledning som går fra Mac til sterio.

Nå skal det sies at dette nok ikke ble billig for meg, men det er billigere enn i Norge. (...)

Etter litt shopping i sentrum kom to venner av Lina og hentet oss. Faren til han ene er direktør på en coca cola fabrikk i Vilnius, og er helt klart en velstående familie. Han hadde kjørt opp og fått en veldig, VELDIG, veldig pen bil. Dessverre tror jeg baksetet nok bare er beregnet for barn, for det var i alle fall ikke beregnet nok plass til hverken hodet eller bena. Først kjørte de oss opp til et stef hvor man kan se store deler av Vilnius. Et utsiktspunkt. Jeg klarte å peke ut de viktigste stedene og skulle nå bli introdusert til den mest moderne delen av byen. Så vi kjørte videre.

Vi kjørte ikke så veldig lenge, men helt klart ubehagelig. Etterhvert kom vi til et strøk med så moderne hus at jeg lurte på om det var veldig store statuer jeg så. Det ene var vis et galeri, og så kom vi til vårt endestopp: Panorama.

Panorame er at stort kjøpesenter, der inne gikk vi fra skobutikk til skobutikk. Jeg fant et veldig pent par røde sko som jeg likte veldig godt, men den ene skoa var solskadet, så jeg ville ikke kjøpe de. Vi skal i morgen prøve å finne de i en butikk i byen.

På vei ut fra Panorama hørte vi en ekkel lyd fra den topp moderne, rett-fra-butikken-bilen. det hørtes ut som om noe datt av den! Vi stoppet litt opp i utgangen fra parkeringshuset, så ut av vinduet, og fikk et langt sint "TUUUUUUUUUT" tilbake. Jeg kommer aldri over den agressive kjøringa til folk i Litauen. Å gå over et fotgjengerfelt er ikke det enkleste i verden her. Bilene gjør ingen tegn til å ville stoppe for oss! Men Lina har en saying: "De kjører ikke over deg, de bare stopper ikke." (...)

Guttene kjørte oss hjem, vi takket for turen, gikk inn og så ferdi en film vi hadde startet på ved frokostbordet. Så ordnet vi oss og gikk ut for å spise og ta en øl. Jeg spiste en veldig god calsone, den var fabelaktig! Hadde slike små miniløker inni seg! NAM!

Så dro vi hjem til leiligheten igjen, etter en fin dag i Vilnius´ butikker.

(6. August 2009)

Labas Vilnius!

Etter en lang natt (jeg glemte tidsforskjellen) sto jeg tidlig opp i morges. Først etter en sparsom dusj og en god frokost tok Lina og jeg bussen til Europas Kulturhovedstad Vilnius.

Bussturen til Vilnius tok rundt to timer. Det ble lite titting ut av vinduet skal jeg innrømme, som de to moderne-pc barna som vi er, så hadde vi utstyrt oss med Mac og film. Ja, vi bor i en bobble av elektronikk.

Da vi kjørte forbi skiltet til Vilnius ble vi møtt av høye, litt shabby, grå blokker, mye grafitti og Lina uttalte at dette var "det dårlige strøket i Vilnius". Som vi gled lengre inn i byen kom kjøpesenterne, Statoil og DNB Nord. Etterhvert begynte vi også å nærme oss bussterminalen, jeg fikk beskjed om å gå fort og ha vesken forran meg. Dette fordi det vistnokk skulle være en del narkotika der, men jeg så ikke en eneste handel, noe man der i mot gjør på Oslo S.

Vi måtte ta en lokalbuss videre til Užupis ( for å utale det riktig kan du si "oslo piss" med sterk Ari Behn aksant samtidlig som du tømmer lungene helt og skviser det sammen til ett ord). Etter hva jeg har hørt er det det beste strøket i Vilnius, og det er der familiens leilighet ligger! Det er ikke masse moderne hus her, leilighetskomplekset vårt er rundt 3 år gamelt og er veldig moderne i forhold til blokkene lengre opp i vegen. Etter norsk standard ville veldig mange hus og blokker selv i dette området av byen blitt klassifisert som helsefarlig og skammelig. Mange av husene er vistnokk verneverdig, men det ser ikke ut som staten driver renoveringsarbeid heller. Men jeg har oppdaget hvorfor ting ser slik ut: Det finnes ingen form for dugnadsorientert arbeid her. Min reaksjon på den ene lave blokka var: "Hvorfor går de ikke sammen med et par bøtter hvit maling og hjelper hverandre ut med å male terrassene?" Svaret jeg fikk var: "Tina, sånn fungerer det i Norge - Ikke i Littauen. Her tenker alle bare på seg selv." Så da har man klargjort det. Men helt ærlig, blokkene er ikke så ille, de trenger bare litt god gammeldags dugnad med fellesarbeid og vaffelsteiking.

Men tross alt; Vilnius er i år Europas kulturhovedstad og derfor føler jeg det både som en plikt og som en ære å fortelle om severdighetene, og kulturen jeg har sett hittil. Selvfølgelig sett fra mine øyne.

Vilnius er en by med mange kirker og katedraler. Bare i sentrum klarte jeg ved hjelp av et kart å telle 23 kirker. Man kan si mye om kristendommen, men kirkene er fine. Jeg var inne i tre forskjellige kirker, (to av dem lå vegg i vegg) den første var St. Bernardin´s kirke (inklusiv kloster) og så var det St. Anna´s kirke. Begge kirkene var fantastiske utsmykkede kirker. Det var også St. John´s kirke, som var universitetskirken. Det er et midtpunkt i universitets byggning. Vi var inne i flere kirker også, og jeg kan med trygghet si at Vilnius er en by med fint utsmykkede kirker. Det virker som det er en viktig del av byens kultur. I alle kirkene vi var inne i var det folk som ba til gud.

Som i Norge er det også her en stor kultur for byliv. Caféturer og vandring i byen er veldig normalt. Det er to gater som er mer populær enn de andre: Gediminas prospekt og Pilies gate. Gediminas er mer en gate for dagtid, hvor det er butikker, kjøpesenter, hoteller, park og selvfølgelig caféer og lunsj-plasser. Pilies er der i mot en gate for nattestid. Om dagen er det mest en gate for turister som ønsker å oppleve "smale trange gater med typiske litauiske gjenstander å få kjøpt i boder. Slik som "litauisk gull" rav. På kveldstid er det et sted å sette seg ned, ta en øl og noe å spise på. Det myldrer av liv der.

Vi avsluttet byturen for denne dagen med en tur til Gediminas tårnet hvor vi så hele denne fantastiske byen.

(5. August 2009)

Internett-mangel.

Må bare beklage at oppdateringene kommer sent. Jeg har skrevet hver dag, men har ikke hatt internett til å poste det på bloggen med. Her kommer det da noen dager i slengen.

Dag to.

I dag har jeg endelig fått sett litt mer av

denne byen jeg er i. Jeg bor i et område med fine, store hus som er ganske nære byens sentrum.

Så altså, vi dro med til sentrum for å shoppe og møte Justina, en venninde av Lina. Jeg fikk handlet noen fine greier til og med. Men i stedetfor å komme med den lange historien skal jeg heller svare på spørsmålet Darius Linas far kom med:

"So Tina, what do you think of our town?"

1) Jeg ville ALDRI kjøpt sopp fra de gamle damene utenfor senteret.

2) Sentrumet ser ut som om det er bygd på 80-tallet, og det er det nok antagelig og.

3) Jeg likte statuen i parken.

4) Cafén vi var på hadde en dårlig oversatt engelsk meny. Jeg bestilte en fruit-ice-cream-coctail, normalt kalt milkshake.

5) Mat er veldig billig: For 40 litas (ca 90 NOK) får man to salater, en drink og en milkshake.

6) Det tar litt tid å bli vant til at det selges sprit på butikken.

7) De har selv-betjenings/betalings-maskin.

Så dagen i dag har vært fin. Jeg har oppdaget hvor vanskelig diablo kan være og gått rundt og vært et levende spørsmålstegn. Har nemlig oppdaget at litauenere ikke er så glade i å prate engelsk. Ikke rart når hver eneste engelske program er dubbet av "den samme" monotole litauense mannestemmen.

Mye er anderledes fra Norge til Litauen og visa versa, men jeg liker det her, og menneskene virker koselige. I morgen drar vi til Vilnius som er hovedstaden, da får jeg se en litt større by.

Ačiū! (Utales som et norsk nys og betyr takk)

Labas Lietuva!

Jeg kom nylig hjem fra storåsfestivalen og klarte å skvise inn en dag hjemme i egen seng før avreise til neste destinasjon.

Jeg er på besøk hos en venninde som var utvekslingselev i Trondheim. I dette øyenblikk sitter jeg på sengekanten i et pent stort hus i Litauen. Jeg ankom Riga i ti/ halv 11 tiden i kveld og det er møtkt ute. På flyplassen ventet Venninden min Lina, hennes søster Milda og hennes far Darius. Siden bilettene til Riga var billigere enn biletten til Vilnius ble det til at vi skulle ta oss over grensen fra Latvia til Litauen med bil.

Jeg hadde før jeg reiste blitt bemerket at veiene vistnok skulle være grusome. Og ja, det var nok rett i Latvia. Alle har vel hørt sangen som går slik: "Veien er hompete, hei hvor han går, det homper og domper i ruta vår. Hompetitten, hompetatten..." Og det beskriver vel det meste. Man merker godt overgangen fra de hompete veiene i Latvia til de rette veiene i Litauen. Nå skal ikke jeg påberope meg at jeg er noen ekspert på veier i de østøuropeiske landene, men asfalt har de nå i alle fall.

Som sagt er det mørkt ute, så jeg har ikke sett mye. Jeg har sett en bensinstasjon, jeg har sett huset til Lina, og jeg har sett den litt skumle hunden hennes.

Ellers kan jeg fortelle at turen gikk fint og jeg befinner meg nå i en bu som har et navn som høres litt ut som "panne-med-chees". Don´t blame me, jeg klarer bare ikke huske disse lydene som ser ut til å komme fra undersiden av tunga. Hard!